Flinke svensker

Av Kjetil Fless

Leder skrevet i november 2010.

Det er et svensk uttrykk som heter "ordning & reda", og hvis man besøker våre kjære naboer i øst og ser seg litt om, er det ikke vanskelig å ta assosiasjonen. Svenskene er utrolig gode på organisering og det å gjennomføre noe fullt ut. Ikke stykkevis og delt, som er del av en oneliner som ofte kan passe bedre her på berget.

LANGE LINJER Jeg hadde den fornøyelse å være del av et internasjonalt pressekorps som fikk besøke Iggesund Paperboard tidligere i høst, og kan bare bekrefte ytterligere inntrykket av den svenske skikkeligheten. På Iggesund råder det ingen tilfeldigheter, og man ser utelukkende i lange linjer. Det er sikkert noe av forklaringen på at konsernet har en historie som strekker seg omlag 300 år tilbake i tid.

Anleggene er ryddige og velstrukturerte ned til papirkorgplasseringen på kontorene. Uteområdene tar mye plass, men ser ut til å være er godt og riktig anlagt. 

Fra Iggesund-lagunen.

UKLANDERLIGE? Driftsformene for produksjon av papirkartong utføres etter bærekraftige prinsipper. Også her virker Iggesund svært grundige og kompromissløse i arbeidet sitt. Miljødokumentasjonen er overbevisende. Jeg satt på en av presentasjonene og hørte på gjennomgangen av miljøprinsippene som driften bygger på. Da tenkte jeg - dette virker så riktig, så profesjonelt, så uklanderlig. Og der og da ønsket jeg at noen natur- og miljøorganisasjoner skulle ha vært til stede og vektet - fra deres ståsted -  det som ble presentert. Det er nemlig mye ekspertise der også. Ville de ha applaudert? Ville de ha hatt noe å lære, til og med? Eller ville de ha hatt kritiske synspunkter som hadde satt Iggesund-folkene til veggs?

Vel, på Iggesund sier de beskjedent nok at de ikke er noe bedre enn andre svenske papirprodusenter på bærekraft. Og det er sannsynligvis noe i det - for det står rett og slett bra til med de fleste. På Iggesund understreket de til og med at de ikke investerte i bærekraft, men de investerte i sin egen overlevelse i framtiden. For, som det ble sagt - om de ikke tok vare på ressursene (de svenske skogene) og driftet på en miljøvennlig måte, ville de rett og slett ikke ha noen framtid.

Greit nok. Jeg ville nok likt enda bedre å høre at de faktisk også var motivert til å drive bærekraftig ut i fra hensyn til naturen - i seg selv. Ikke bare fordi framtiden til Iggesund Paperboard skal sikres. Men da tolker jeg dem sikkert ufortjent kritisk.

DEN UBEHAGELIGE SAMMENLIGNINGEN I denne utgaven av In-Publish gjør vi noen innhopp i papirets verden. Produksjon, utnyttelse, følelser for papir - det er vinklinger du kan lese mer om. Dessuten har vi to debattinnlegg som temamessig er helt uavhengige av hverandre, men som tangerer hverandre likevel. Les og bli klok.

Flere og flere rapporter og studier offentliggjøres for tiden, som dokumenterer papirets gode egenskaper. Både som kommunikasjonsbærer og som et miljøvennlig materiale. På motsatt side ser jeg lite til  undersøkelser som framstiller skjermmediene som grønne. Det kommer kanskje av at det ikke behøves - for de mediene fosser fram uansett, og trenger knapt noen eller noe til å forsvare seg.

Jeg er veldig glad i papir, og blir glad for å høre om bærekraftig papirbruk. Men en side ved bruken av papir som ikke ofte kommenteres, er vårt personlige, gjennomsnittlige forbruk. Vi er vant med å høre at dersom alle i India og Kina skulle ha privatbil i samme omfang som hos oss, ville vi trenge flere jordkloder. Hva så med papirforbruket? Tallene mine er ikke helt ferske, men i Norge brukte hver person 170 kg papir og kartong i 2005. Kineserne brukte omlag 50 kg hver, mens inderne brukte under 10 kg pr person. Lester Brown i Worldwatch Institute har sagt at dersom alle skulle forbruke papir som det vi i den vestlige verden gjør, ville det ikke ha vært skoger igjen her på kloden.

Kontraster

Av Kjetil Fless

Leder skrevet i august 2010.

AVISVANER Vi var ivrige avislesere i hjemmet der jeg vokste opp. Dedikerte mediebrukere ville man kanskje kalle det i dag. I den lille bygda Vråliosen i det indre av Vest-Telemark var avstanden ut til den store verden betydelig. Avisa, sammen med radio og etterhvert fjernsyn selvsagt, var vårt vindu mot verden. Om noe hadde måttet vike hjemme hos oss, tror jeg radio og TV hadde gått først, for avisa var nærmest hellig. Telemark Arbeiderblad (i dag Telemarksavisa) ble lest fra første bokstav til siste, i alle fall av min far. Selv hadde jeg oftest ikke tid til å ta med alle rubrikkannonsene og kunngjøringene, selv om det hendte det også. Klokka fem om ettermiddagen nådde avisene fram til vår lille utpost, og det betydde at så snart middagen var unnagjort var det tid for avislesing. Hele familien deltok, og det var kniving om leggene, for heldigvis var det to - "framdelen" og sporten. Pappa hadde førsteretten, han var da mannen i huset.

KLASSESAMFUNNET Telemark Arbeiderblad, eller TA til daglig, var også vårt kamporgan. I vårt røde, men dog sosialdemokratiske hjem, var det helt utenkelig å ha en annen avis. Hvilken avis du abonnerte på var veldig viktig på denne tida, i alle fall i vår region. Bøndene hadde Varden og Nationen i mine hjemtrakter, mens arbeiderne, det vil si resten, hadde TA (jo, det var noen KrF'ere og høyre- og venstrefolk også, forresten, de leste nok Varden). Og var det noen som tilhørte vår klasse, men som likevel hadde Varden bare fordi de likte den bedre som avis - ja, så var det nesten ikke til å forstå. Det var et lite svik. Jeg skal ikke påstå at akkurat de tilstandene var en sunn side ved seksti- og syttitallet, men det speilet samfunnet og klassemotsetningene. Det var bare slik verden så ut den gang.

Vest-Telemark Blad frå 1979.

IDENTITETSBYGGING En lokal medierevolusjon kom litt ut i syttiåra. To ihuga gründere og journalister reiste rundt i vestfylket og ville starte lokalavis. Aksjer ble tegnet av den ene etter den andre helt til finansieringen var på plass, og så en dag lå Vest-Telemark Blad på bordet. Fire sider til sammen - bare ett trykkark - var det i starten, med to utgivelser i uka og trykt i blytrykk i ei presse som hadde sett sine beste dager. Det gikk fint å lese teksten, men bildene var så grøtete at de måtte granskes og tolkes. Det spilte liten rolle, hovedsaken var at vi hadde en lokalavis. Dermed hadde vi fått en ny identitetsbygger, og nå handlet det om  nynorsk skriftspråk, tilhørighet i lokalsamfunnet og distriktskamp mot sentralisering. I dag er Vest-Telemark Blad en av landets beste lokalaviser, og har et, relativt sett, romslig opplag.

ENDRING - IGJEN Medierevolusjonen pågår på sett og vis kontinuerlig, og det har skjedd mye de siste 15 årene. Mer er på gang. Det er nesten underlig at papiravisene fortsatt er papiraviser, og eksisterer på omtrent samme vis som for tretti og førti år siden. Men nå skal innholdet i avisene etterhvert over på lesebrettene, og spørsmålet er om dette blir et avgjørende skifte; et første trinn i en utvikling som på sikt vil fortrenge papiravisen. Utrolig nok virker det som om de fleste mener at papiret vil stå seg videre. Jeg ser på mine egne barn, og jamen – trass i langt framskredne skjermvaner kaster også de seg over trykksverten. Og deler mer eller mindre broderlig på leggene.